Jævla cfs/me her skal du motstand finne

Jeg er en fighter!!!

Jeg har stått alene i disse årene med denne dritten, greit det aksepterer jeg nå. Nå har jeg god støtte og aksept fra den den/de jeg trenger, så jeg må slutte å bry meg om det jeg ikke kan gjøre noe med. 

Men en ting jeg skal bevise at man kan gjøre noe med, er min "kastienboks" diagnose cfs/me. 
Jeg SKAL finne en nøkkel, om ikke flere. Det er mange ulåste dører. Det er mange forskere, og ikke minst er vi våre egne forskere. Jeg tørr ikke forske så dypt, men jeg nekter å gi meg uten å prøve. 

Det skal sies at jeg har prøvd i mange år. Og mange år til blir det, ja trolig resten av mitt liv, Men jeg dør ikke uten verdighet. Om den verdigheten er om jeg blir rik og suksessfull og tar arbeidslivet med storm, eller om det er å være uføre resten av livet, så skal jeg søren meg vise at det finnes annen verdighet enn TING, menneskelig verdighet. Punktum finale. 

Jeg skal røre i andres tanker og hoder, jeg skal vise alle dere syke der ute at det er greit. Vi er alle forskjellige, men vi er alle unike <3

Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke har alvorlig grad, men jeg har vært innom graden noen ganger, det er det skumleste jeg har vært med på, jeg blir så redd. Det er en frykt jeg ikke kan beskrive i ord. Det er kun panikken min som kan gi noe svar, men den ser man ikke.  

Jeg skal klare å leve med ME`n min nå.
eg skal passe så utrolig godt på meg selv!
 
" Jævla cfs/me her skal du motstand finne, bli om du MÅ, men neimen om jeg gir meg nå " 

-HA 






#blogg # livsstil #cfs/me #millionsmissing #helse #

 


 

For en respons, Takk alle fine

I går åpnet jeg meg for offentligheten, åpnet meg for alle ukjente ! Jeg åpnet meg om at jeg hadde åpnet meg.....

I går var sårheten for stor, jeg måtte få det ut, jeg måtte skrive. Og jeg delte det jeg skrev på grupper med medmennsker i samme båt. Ikke for oppmerksomhet, men for å bli hørt. 

Jeg må bare takke, takk for så ufattelig god respons, og så varmende, fine ord <3 
Jeg har prøvd å svare hver og en av dere, har ennå noen igjen. 
Takk for at dere lyttet, oppmuntret meg og aksepterte min frustrasjon. 


Takk !! 

Til alle som engasjerte seg, TAKK ! 
Takk for at dere klarte å løfte meg 2 hakk over overflaten.

Tar med meg hvert eneste ord, til å prøve å akseptere at dagen er grå, men likevel pris meg lykkelig for det fine jeg faktisk har.

Klem til alle

-HA

#takk #ME #sykdom #livet

Jeg åpnet meg, men ingen brydde seg

På den internasjonale ME dagen, 12.mai 2016. Dagen hvor alle med ME skal få en ekstra oppmerksomhet. Dagen hvor jeg åpnet meg for den største offentlige siden av de alle, facebook. 
Jeg la ut et innlegg, med et bilde, og en tekst. Jeg sto frem på FB med min sykdom. Helt ærlig trudde jeg at jeg skulle få noe respons, noen gode ord og tanker. Jaja, fikk et par hjerter av noen random folk, og et av moren min. Thats it. Der kom tårene..... Dette er så vondt.

Jeg skriker til verden om at de skal forstå, jeg skriker til verden og de som jeg er vokst opp med. Jeg får null respons, ingen tanker, eller gode ord. Jeg åpnet meg for faen !! Jeg tok et steg, langt, langt utenfor min komfortsone, noe jeg aldri hadde tenkt å gjøre. 
Men i håpet om en liten forståelse, så tok jeg steget og delte det mest private i mitt liv, så var det ingen som brydde seg. 

Jeg skal prise meg lykkelig, som heldigvis har drømmemannen, som alltid er der for meg, og forstår meg. Lurer på hva jeg skulle gjort uten han! 





Jeg elsker deg <3

-HA

#ME #Sykdom #Svik

 

Hei du, den andre bloggeren, ja deg, jeg ser deg !

Dette innlegget er litt dedikert til en annen blogger. Faktisk den eneste bloggen jeg leser og følger med på fast. Jeg leser, følger, dømmer, kritiserer, og sammenligner meg selv. Den jenta er en tro kopi av meg selv, det er helt sykt. Av mange innlegg denne jenta har kommet med, har jeg hatt akkurat de samme tankene på innlegg. Vi er i en lik situasjon, men mulig ennå mere like enn hva man trur. 
Har selvsagt aldri tatt kontakt med denne jenta, men noe jeg vurderer med dette innlegget. 

Først vil jeg starte med å si at sorry for de negative tankene jeg evt har tenkt ! JA jeg syntes du ropte mye om oppmerksomhet, men hei, du er ikke alene, jeg vil ha den samme. Den samme oppmerksomheten som alle oss andre med en ikke synlig sykdom. Jeg har faktisk ikke laget innlegg på en stund, for jeg følte nesten du la ut innlegg for meg! Du har skrevet alt hva jeg selv føler, tenker og opplever. Du er ei vakker, flott jente og jeg unner deg å bruke ytringsfriheten din ! Akkurat som du var med på å motivere min lyst til å ytre igjen. 

Jeg begynner å bli så jævlig lei av alle. shit ! Folk kan ikke annet enn å kritisere negativt, og denne jenta har fått mye kritikk. Vi er medlem på samme gruppe, så det er ikke til å unngå å se hva folk skriver. Nettopp, SKRIVER !!! Vi er alle i samme båt på den gruppen, men fy søren for en gjeng netthetsere de er også. Trur man blir paranoid av å være syk jeg.
"Hvorfor i helvete er du så mye bedre enn alle oss andre ? Fordi du har vært syk lenger enn oss? Fordi du er gammel og ikke har samme håpet lenger ? Fordi vi yngre/eller jevnaldrende for den saks skyld gjør ting annerledes enn deg ? HVORFOR ?!" 

Alle har vi hver sine behov. Og du kjære jenta, jeg liker hva du gjør. Jeg liker at vi er flere som tenker likt. Mange sitter å syter og synes bare synd på seg selv. Ja vi er syke, og det er synd på oss faktisk som får livene våre ødelagt, men likevel, vi har kun ett eneste liv, prøv å gjør det positive ut av de små tingene så man hvertfall får noe livsglede ! 

Og JA til å vise de fine tingene på de gode dagene. Og ikke minst JA til å få ut følelser på de vende dagene. JAAA til å få være oss selv midt oppi dette marerittet vi også lever i !

-HA 

Unnskyld gutten min, jeg skal skjerpe meg !!

I dag er den dagen som jeg vil så mye mere, lengter etter å være frisk, og være noe ! Torsdag startet det, da var det på tide å straffes for en ålreit uke med en bedre form, jeg kjente det komme ! 
Jeg er ikke sengeliggende, men når formen daler så går hjernen i 110, noe som også utløser sinne, irritasjon, depresjon og angst ! Helvetes ME helvete hvorfor fucker du opp livet mitt ? Ikke faen om du skal få ta over det resterende jeg har igjen !

Sitter her med kaffekoppen, alene i stuen, klokken er 09.26. Det er lørdag, litt kjølig  lufta men solen skinner. Verdens fineste gutt og 2 beste hunder ligger på rommet. Dagen startet bare koselig med kaffe på sengen som vi alltid pleier..... Men nå sitter jeg viggo på stuen fordi jeg er i så shitty humør så fant ut at det beste var å bare gå å sette seg noen minutter alene og bare skrive !

Jeg må reflektere over det her, jeg må lære nå. Føler jeg har gjort det, litt hvertfall. I steden for å sitte å være irritert med min kjære som er sliten etter heftig jobbuke, så gikk jeg å satte meg for meg selv, håper bare han ikke trur jeg er sur på han stakkars <3 

Jeg skal så klare å holde meg på overflaten, jeg MÅ være et forbilde, jeg SKAL klare å bare være støttende, og gi det gutten min fortjener. Jeg NEKTER å la alt gå utover han. Hater at det liksom er de nærmeste som skal få det. Kan jeg ikke bare deale med meg selv og reflektere og puste ut for et nytt sinn da.

Hvorfor skal det gå på automatikk at man bare høvler den nærmeste fordi DU ikke har det helt ok med DEG SELV ?! 

Dette er noe jeg må la hjernen min ta til seg! 

Takk til deg som leste, del gjerne en erfaring hvis du har noe du selv vil dele.

Ha en fin dag, en fin lørdag, en fin pinse og en riktig god 17.mai 

-HA

I dag er det den internasjonale ME dagen. Viser du din støtte?

I dag 12 Mai er det den internasjonale ME - dagen. Akkurat denne dagen settes søkelyset mot denne sykdommen rundt i hele verden.

ME er en sykdom som frarøver mennesker store deler av livet. Det blir ofte fokusert på at ME er et utmattelsessyndrom, men det er også å lære seg å leve med begrensninger og smerter, søvnforstyrrelse, kvalme, kroppsverk, svimmelhet og kognitiv svikt. Det å gå glipp av de små og store delene i livet, det er å befinne seg på utsiden av hverdagen. Den største og viktigste utfordringen er kanskje å finne håp og glede i de små tingene.

En god klem og gode tanker til alle der ute💙

Hvis du vil vise din støtte, ha på deg noe blått eller etterlat deg gjerne et hjerte eller en klem.

Kjenner du noen med ME, vær så snill å vis at du bryr deg. Ikke stopp å ta kontakt selv om den syke ikke er så flink på å vise all verden. Bryr du deg om vedkommende, vis støtte, vis at du bryr deg <3 
Det er så altfor mange av oss syke som blir sviktet av det man trudde var venner. Man er liksom ikke verdt noe om ikke "er noe". 
Ha det til ettertanke, vi er syke, men ikke umenneskelige uten verdier. 
Hvordan skal vi klare å kjempe en kamp uten støtte? 
Tenk deg om en gang til før du velger å ikke bry deg




 

ELSKER de nye Guri Schanke "Ut av mitt hjerte" krusene våres

I dag kom de :D . 

Jeg forelsket med ved første øyekast, i de nydelige krusene til Guri Schanke. Visste dere at hun egentlig var en liten kunstner ? Ikke jeg heller. Men hun har designet noen flotte krus, akkurat etter min egen smak. 

Etter første kaffekoppen i dag tidlig kom hentemeldingen, for en lykke. 
For å si det slik så er jeg på kaffe nr 3, hvor de 2 siste har blitt nytet i det flotte kruset <3 

Bare se selv hvor nydelig de er, vi valgte å kjøpe 2 av hvert design.

 











Hvilken er din favoritt ? Jeg synes de alle er unike, men den med roser på er blitt en foreløpig favoritt :)

-HA

Er jeg mindreverdig siden jeg ikke er i arbeidslivet ?

Det eneste som mangler i livet mitt er jobb. Men herretter legger jeg de tankene vekk, for jeg mestrer ikke jobblivet. Jeg blir så syk, og jeg er syk nok fra før... Til tider klarer jeg ikke hverdagen, til tider klarer jeg ikke få dusjet på en uke... Jeg glemmer hva jeg har gjort de siste timene, jeg er utslitt og kraftløs, men sovner ikke, altså jeg kunne skrevet i 100år om ME diagnosen min og hvor jævlig jeg faktisk har det med dette - men til hvilken nytte ? 

Nei det er viktig for meg å være positiv, jeg nyter de fine stundene, de gode periodene, de gode minuttene, de gode timene eller hva søren slags tid jeg får. Jeg smiler mye, jeg er forelsket i den kjekkeste, snilleste kjæresten og samboeren min, vi har to herlige hunder som er våre beste venner. Vi går mot sommer, og vi har fått en nydelig forsmak allerede, og i tillegg har jeg hatt noen gode dager så jeg har kunne nyte finværet litt, bare det å orke å gå opp trappen på takterrassen eller gå ned i parken for å nyte varmen er en ubeskrivelig følelse. 

Men her igjen, jeg sliter MYE med å klare å akseptere meg selv, jeg sliter med enormt dårlig selvtillitt i tillegg, så det tærer meg mye når det finnes mye negative, dømmende mennesker der ute. Er det virkelig krise at jeg ikke er i arbeidslivet ? Er jeg mindreverdig da? Jeg vil bli sett for de verdiene jeg har, for det mennesket jeg er. Drit i hva jeg har oppnådd, jeg er faktisk veldig grei! 
Er det ikke ok å få leve et tilpasset liv når jeg er syk? Får jeg ikke lov å nyte de gode dagene mine når de først kommer? (de vokser ikke akkurat på trær) 

For å å si det slik, man kan være sjalu på meg for mye(ja jeg er en heldig jente takket være kjæresten min som behandler meg som en prinsesse), men ikke vær sjalu fordi jeg er syk da. ikke vær sjalu for at jeg kan gå hjemme. Ikke vær sjalu for at jeg lever på 10.000kr pr mnd og har gjort dette siden tenårene. ikke vær sjalu for at jeg ikke har noe å gå til hver dag. Ikke vær sjalu for at jeg ikke får følge drømmene mine!

-Slutt å døm meg for at jeg ikke tjener til livets opphold ! 
 

-HA

Silikonpupper selv om du har ME og er syk?

I går var jeg på konsultasjon på Nobelklinikken på Aleris. Jeg ønsker meg sårt mye pupper! Jeg er 27 nå, har noen år på baken og blir ikke tilfreds med meg selv... Ja det naturlige er best osv! Men jeg har faktisk ikke pupper som passer til kroppen min. Jeg snakket med overlegen i går, og det var heller ingen fare å gå igjennom den operasjonen for meg med ME. 
Hvorfor nye pupper når man har ME og er syk likevel ? Fordi !! Jeg vil se fin ut utenifra, jeg vil faktisk ikke at folk skal se jeg er syk, det kan de finne ut av ved å kjenne meg for den ekte meg. Men aller først vil jeg føle meg feminin, og ha en kropp som passer sammen! 

Er det virkelig så galt i å fikse litt på seg selv ?

Reagerer du på gråvær ?

Jeg merker ofte at de grå dagene blir ekstra tunge, men det rammer veldig mange ? Men det er også veldig opp og ned. Hvordan reagerer DU når det er gråvær ? Merker du noe ? 

Dagen i går var ganske tung, i steden for å hvile presset jeg meg selv ut en tur. Det fikk jeg svi for når kvelden kom. Men jeg koste meg med litt hestepels og fikk kjøre den en tur. Noen ganger må jeg bare presse meg litt for jeg blir helt gal av å kun sitte inne. Hodet mitt henger virkelig ikke med ME kroppen. 

Dagen i dag er tja, det kan jeg faktisk ikke si noe om, for det vet jeg ikke ennå. Venter på at kroppen skal våkne, og håper det skjer i det hele tatt i dag. I dag har jeg kun planer om å lade også få ordnet littegrann hjemme. Venter besøk i morgen av familie så må bare lade og lade og satse på at stikkkontakten fungerer ;) 

Dette ble et kjempe kjedelig innlegg, men jeg er sikkert ikke alene om å ha det slik. 

 

Ha en fin tirsdag :) 

-Ha

Jeg er så nervøs - offentliggjort bloggen

I dag tok jeg mot til meg å offentliggjorde bloggen min. Jeg er så nervøs. Det er ikke helt meg, men likevel hvem sier at det ikke kan være det? 

Jeg har kun lagt den frem i noen grupper og ikke personlig, men likevel, jeg spyr nesten, så mye begynner bloggen min å bety for meg ! 

Noen som har vært i samme båt? 

Jeg har en sykdom som ingen ser

Det er mandag morgen, samboeren går på jobb,  jeg setter meg i sofaen med en kaffe etter litt tilskudd og litt næring. Er så sliten. Bare tanken på at det er meg som må ut døren klokke 08.00 hver dag gir meg angst. Det er så trist, for det jeg ønsker aller mest er å kunne forlate den døren jeg også, stelt og klar for en ny dag, på jobb. Møte mennesker, bidra, og ikke minst tjene penger til livets reise. Nei det er ikke sånn i år heller.... Nå er det 7år siden jeg ble 100%sykemeldt. 

Det å leve med en sykdom ingen ser eller forstår er veldig hardt. Det har jeg fått merke enda mere i det siste... Jeg har alltid klart meg selv, samme hvor alene jeg har vært, og sammen hvor hardt det har vært. Men det er ikke godt nok. Jeg savner noen som burde bry seg. Burde brydd seg. Savner å få en tlf om jeg har det fint, eller om jeg kanskje hadde hatt trengt hjelp til noe, eller bare en snarvisitt på eget initiativ. 

Jeg har stått alene i alle år med sykdommen min, jeg har vært alene. I steden for støtte har det vært motsatt. At jeg faktisk orket, når jeg ser tilbake nå så skjønner jeg hvor hardt det har vært. Skal ærlig innrømme at nå ser jeg alt på annerledes måter, men å se tilbake på meg selv, den ensomme jenta som har kjempet for å bli trudd, den jenta som bare ville at livet skulle ende, men som aldri turte, den jenta som ønsket alle godt, den jenta som alltid hadde åpne dører for alle andre, den jente som kun ville bli trudd, den jenta som kun trengte omsorg, en hånd på skulderen og en klem; dette klarer vi! Ja å se tilbake på den jenta, det er hardt. Stakkars jente! 

Med en ME diagnose(og andre diagnoser) så bærer det visstnok med seg enda mere negativt enn å være syk. Jeg trudde at når man var syk, da fikk man støtte og omsorg. I steden ender man opp alene. Fy søren så hardt det har vært. Det er like hardt enda, men på en helt annen måte. Jeg har en person i livet mitt nå, som betyr alt for meg. Han ble sammen med meg mens jeg var syk og langt nede, han støtter meg og gir meg omsorg, han bryr seg, og ikke minst respekterer og aksepterer meg og min sykdom. Alle andre mennesker i livet mitt er borte. Mennesker jeg trudde brydde seg. Men jeg er ferdig med å bry meg, jeg er ferdig med å la det tynge mine dager. Jeg har vært så lei meg. Å være den eneste jente som aldri blir invitert med på noe, det er grusomt. Folk kan si; Du vet du har meg, bla bla. Men hei, jeg ser alle tingene dere gjør og finner på, kan jeg ikke bli invitert med uansett om jeg orker eller ei da?? 

Jeg har noen mennesker i livet mitt som er gull verdt. Og jeg nekter å la ME'n knuse meg! Nå er det bare å fortsette veien videre, med ME eller ei. Mitt mål er bare å lære seg å akseptere dette. Så kanskje jeg klarer å finne en balanse i det hele å få et bedre liv med årene i forhold til meg selv og samfunnet. Jeg er streng med meg selv, kanskje for streng .... Merker jeg blir sliten av å skulle holde meg selv oppe, for helt ærlig, jeg orker nesten ikke. Men å få skrevet det ned, snakke med bloggen så blir det på en måte enklere. 

Lurer på om jeg skal gjøre bloggen min synlig med tiden ? Enn så lenge bare siterer jeg livet mitt på alle måter, det gir meg mye bare det.

Ha en fin mandag:)

-HA

En solskinnshistorie og målet videre

Det er så deilig, for jeg har endelig noen etterlengtede bedre dager. Skal ærlig innrømme å si at det er ikke mere enn en folkemengde eller en lufting ute så er jeg helt kjørt, men kroppen restituerer noe i steden for å bryte helt sammen. Det er så deilig. 
Altså, kall meg dum men disse dagene velger jeg å nyte, enten være litt sosial. gå en ekstra lang tur med hundene, lukte på litt hestepels, eller bare rydde hjemme og gjøre det rent og pent. 
I går kom kjæresten hjem med pizza og øl, det var himmelsk å munche litt. Nå tåler jeg egentlig ikke drikke alkohol, men jeg elsker å chille med litt øl eller vin en kveld i ny og ne. (små gleder i hverdagen)


Jeg bare elsker de dagene jeg blir prisgitt med å få være litt mere levende. Det er ubeskrivelig. Jeg er jo en livssnyter som opprinnelig elsker livet og elsker å gjøre de små tingene som betyr alt. Jeg håper virkelig at jeg finner en måte å bli bedre på, eller hvertfall klarer å finne en måte å leve med dette på, oppskriften på hverdagen. For det er så mye jeg ønsker å gjøre. 
Jeg har ikke lenger tru på at jeg blir 100% frisk. Jeg trur at ME`n kommer til å sitte, skal selvsagt aldri si aldri, men etter typ snart 10 år med kun forverring, så må fokuset over til noe annet. Hvordan leve et nogenlunde "normalt" (ja får normalt blir det jo aldri) liv med ME. 

Jeg møtte jo samboeren og kjæresten min for halvannet år siden, mens jeg hadde ME, mens jeg var deprimert, mens jeg var på gi faen stadiet. Likevel valgte han meg :) 
Det var ganske artig, for den kvelden vi møttes første gang, da var jeg ute en tur med noen venniner. Jeg var i shitty form, deppa og ja litt bitch. Jeg står bare der og nipper på en øl, mens de andre jentene danser, kjempe gøy ! 
Men vipps ut av det blå står jeg og snakker med (seriøst) DEN kjekke, hyggelige gutten, han var jo super, men så kom det berømte spørsmålet alle vil høre " hva driver du med da?" , Jeg bare "eehh, vet du hva, jeg gjør ikke en dritt jeg ". Haha for en historie. Helt ærlig tenkte jeg jo at han kom til å vike da, men nei mere interesse, jeg fortalte at jeg var hestejente, han viste bilder av at han hadde ridd på hest osv osv... Dette satte seg sterkt i minnet. Jeg dro brått hjem (Og ja vi klina den kvelden), og dagen etter var jeg veldig glad når jeg kom på at jeg hadde fått han på fb. 
Det skal sies at det gikk over 2 mnd før jeg turte møte han igjen(Altfor pinglete, kunne jo ikke tru at en så flott, suksessfull gutt ville møte MEG igjen).
Men etter den dagen har det vært kun han og meg <3 
Han vet alt om meg, han har åpnet følelsene mine mere enn 110%. Han gir meg så mye, trur på meg, støtter meg, aksepterer meg, og det å ha den beste livspartneren man kan tenke seg, det gir en noe, det gir en guts til å bekjempe ondskapen og virkelig hige etter veien videre. Vi har så mange mål, og sammen klarer vi alt. Jeg er så lykkelig ! 








Det finnes ikke noe bedre enn ekte kjærlighet <3

-HA

(WOW)Speilet på plass

Siden vi egentlig har holdt på med leiligheten i snart 1år tilsammen, og endret en hel god del, regelrett alt (hehe) et par ganger etter jeg flyttet inn så har vi endelig begynt å lande. Stilen vår er en god blanding av klassisk, hjemmekoselig, franskt, og moderne, rett og slett det vi liker.  Vi mangler noe enda, som gangen, salongbord, konsollbord og mere stæsj, men nå er vi godt i gang. 

I går kom det gedigne speilet vi bestilte, WOW det er så fint. Stort, elegant, tøft, herskapelig, and you name it. Vi er så fornøyd!

Tenkte jeg ville dele litt av fremgangen vår, så her er noen bilder fra hjemmet vårt. (Obs, det er IKKE ferdig) 

Speil: Den franske Landstil

Møbler og interiør foreløpig er en god kombinasjon av rimelig og dyrt, lyse farger med hvitt, rosa og sølv med innslag av annet. 

 








-HA
 

Wakeupcall - Du begynner å bli gal !!!

Jeg er så vant til å være syk nå, jeg er så vant til gode dager, og dårlige dager, men jeg har enda ikke klart å finne balansen i dette, jeg er jo vant til dette?....NEI !! Jeg klarer f*** ikke å akseptere at dette er en del av livet mitt. Jeg har så mye sinne, så mye depresjon, så mye abstinenser, så mye angst, så mye sorg, ja jeg kunne skrevet en bok ! 
Jeg liker å vise frem de fine tingene, men problemet er bare at de fine, evt sosiale tingene de skjer så sjeldent. Nå koker hodet mitt, og jeg må skrive, det hjelper, det føles bra, så en god ting. 


Idag er jeg i grei form, men utslitt i hodet, og våknet med hodeverk og "influensaen" Jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal ? Jeg har fått meg en kraftig wakeupcall i dag. Jeg blir gal av å være fengslet hjemme pga ME`n. Det går utover alle rundt meg. Kjæresten, som elsker meg for den jeg er, aksepterer og hjelper meg, det er han som får gjennomgå. Jeg er så mye hjemme, at hverdagen min består kun av det som skjer i et hjem. Det ender med at jeg klager, gnager på ting, og gjentar dette - en runddans - jeg blir aldri fornøyd ! Kravene mine til meg selv er så "store" at hverdagen blir en dårlig ting. Sånn skal det ikke være. Sykt at jeg holder på slik. Akkurat som jeg er en bedreviter som må ha noe å si og få så mye gjort(her hjemme). 

Litt godt å få en slik wakeupcall! Jeg trengte det. Jeg skal komme meg igjennom dette, jeg er på god vei som har verdens beste livspartner, som aldri mister truen på meg, aldri klager på meg. Jeg skal aldri bli gal, eller rettere sagt et monster. 

Jeg er flau. Skammer meg over meg selv. Men må vri det over til lærdom og visdom. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg ser dette selv. 

Ønsker alle en fin dag i solen. Selv skal jeg få være med ei vennine til hesten hennes, å gud så godt det skal bli med litt hestelukt <3 




Bildet over: Min store sorg.Mitt hjerte, Diera <3 

-Ha

Majestetisk og elegant speil - Paris

Jeg og samboeren min har snart bodd i leiligheten 1 år. Jeg flyttet offisielt sammen i August, men han overtok leiligheten 1 mai, og vi har forsovidt bodd sammen lenge før det også hihi.... 
Men i August bestemte vi oss for å bytte litt diverse, tiden går og det viser seg at vi faktisk ikke er fornøyd. Hvordan er det mulig å bomme så totalt på stil hehe? Det hele endte i ny runde, men litt roligere fremgang og litt klarere hoder. Sukk, det begynner å bli så fint her hjemme. Jeg skal vise dere mere i et senere innlegg, men her skal dere få en smake bit, vi venter nemlig på at dette LEKRE speilet skal ankomme denne uken. Speilet er hele 215cm høyt, og 120cm bredt :D 

 



(siden jeg ikke er så god på dette så ble bildet minimalistisk, håper dere ser likevel)

-HA

JA, målet mitt er å bli kjent !!!

Og nei jeg tuller ikke ! 

Jeg vil bli kjent, vise mitt ansikt utad, jeg vil vise alle at jeg kan, at jeg klarer, at jeg vil, og at jeg kanskje ikke lykkes ? eller ? 
Jeg vil vise at jeg er normal, at jeg kan gjøre som alle andre, jeg vil vise alt det fine jeg gjør med kjæresten min, med hundene, med venner...Klisje... Jeg vil også vise dere baksiden ved å være meg, mitt uheldige utfall, min kamp med dagene, min kamp med sykdommen, min kamp for å skinne i strålene til solen, min kamp for å leke normal, min kamp for å prøve å ha et mest mulig normalt liv til tross for en sykdom som hemmer meg mye ! 

Men jeg vil bli kjent, kjent på en annen måte. Ikke synes synd på meg kjent, men WOW kjent, for hva jeg kan klare, og hvor langt jeg kan komme i fremtiden !! 

ME`n skal søren ikke ødelegge meg helt !!  





-HA

 

Fra scratch til suksess

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal sette i gang en blogg. Det har vært mye frem og tilbake, en del testing og feiling, og ikke minst hvilken "kategori" jeg skal holde meg til. Men det er jo nettopp der jeg har feilet. Jeg driter i om noen leser bloggen min, selv om det hadde vært hyggelig om noen ville følge min reise, men det som hele tiden kommer tilbake til meg for hvorfor jeg ønsker å blogge er jo fordi jeg trenger et fristed. Et fristed der jeg kan vise alle sidene av meg selv, de fine tingene jeg og samboeren min gjør, og ikke minst hundene våres. Men alt dette har en bakside, spesielt derfor jeg trenger et fristed på å vise frem, ytre og bare skrive. Blir som terapi. Jeg har ME. Og dette sliter jeg masse med. Vært syk de 10 siste årene hvertfall, og er ikke i arbeid. Dette er mitt største nederlag. Jeg velger å kalle meg for businessjenta, det totalt motsatte av hva jeg fysisk er, men en veldig stor motivasjon og ikke minst et flott holdepunkt for den psykiske delen som vil så sårt.
Om jeg så ikke kommer i jobb for om 10 år, så SKAL jeg !! 


-HA




 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016
hits